Søk i denne bloggen

onsdag 3. november 2010

League of Legends: Clash of Fates


League of Legends er et spill i samme kategori som Defence of the Ancients og Heroes of Newerth. Her møtes RPG, RTS og Tower Defense-sjangrene for å skape en helt spesiell hybrid. Det som skiller League of Legends fra de andre, er at det er helt gratis å spille. Så, spørsmålet er om det er bra nok til å være verdt bryet. Det er det så absolutt.

Kort sagt kjemper to lag mot hverandre over nettet, og ved hjelp av lagarbeid, oppgradering av spillerfigurer og en god porsjon strategi, er det om å være de første til å ødelegge motstandernes hovedbase. Her handler det ikke om å sette opp bygninger, bruke forskjellige typer ressurser eller pumpe ut militære styrker. Her spiller du kun én karakter, eller som de heter i League of Legends, champions. Det er over 50 helter å velge mellom og for noen kan dette persongalleriet virke noe utilnærmelig. For å gjøre det hele enda mer komplisert har de alle unike spells, som gjør at hver eneste helt har sin helt egne spillestil. I tillegg kan heltene lvles fra nivå 1 til et maksimalt nivå på 18. 18 høres kanskje ikke mye ut, men det er en god grunn til at det er slik, kortet i ermet er nemlig at heltene må lvles opp på nytt for hver kamp.

Tårn møter kryp
Veiene mellom lagenes hovedbaser forsvares av robuste tårn, som automatisk angriper fiendtlige styrker. I kampene som må til for å få motstandernes forsvarstårn ned, er det ikke uvanlig at det bølger frem og tilbake i forhold til hvem som har overtaket. Etter hvert som man dreper andre spillere og fiendtlige NPCer(kalt kryp), og ødelegger hverandres tårn, får man både erfaringspoeng og gull. Poengene anvendes til å levle opp og forbedre spellsa, og gullet til å kjøpe utrustning som oppgraderer heltens attributter. Jo bedre utstyr, jo mer spenn må man ut med, og kampen for å sikre seg nok gull er det som oftest, men ikke alltid, avgjør kampene. Den endelige seieren kan innkasseres på to forskjellige måter, enten ved å ta ut tårnene og til slutt motstandernes hovedbygning, Nexus, eller ved at motstanderne rett og slett overgir seg.

De strategiske elementene handler om å vite hva ens egen karakter er god til, og ikke så god til. Riktig bruk av heltene er definitivt noe av det viktigste i League of Legends, og dine medspillere er ofte nådeløse i sin kritikk av deg dersom du ikke presterer. Dette er også noe av det som trekker negativt ned med spillet. I og med at League of Legends har en stupbratt læringskurve, må du regne med å bli kjeftet på av irriterte medspillere mens du lærer deg hvordan det hele fungerer. Det finnes en meget kort opplæringssekvens, men denne lærer deg kun det aller mest grunnleggende. Hva de ulike heltene gjør og hvilket utstyr som passer best til de, er det opp til deg å finne ut av.

Aldri sett en feit kar med en tønne under armen?

Dette er en rask og forenklet oversikt over hva som finnes i League of Legends, og hva det hele går ut på. Produksjonsmessig holder det høyt nivå, både grafikk- og designmessig. Spillet har en fargerik, og nærmest tegneserieaktig estetikk á la Warcraft 3, uten at det hele blir for barnslig. Dersom man allikevel vil gi utviklerne, Riot Games, litt penger og samtidig støtte videre utvikling, har de en egen betalingsanordning som gjør at man kan betale for drakter(skins), eller erfaringspoeng. Man kan heldigvis ikke betale for noe som gjør dine karakterer kraftigere enn andres, noe som selvfølgelig hadde vært urettferdig.

Alt i alt er dette et spill som det ikke koster noe å prøve, annet enn litt harddiskplass på pc'n. Det eneste som kreves er en liten dose tålmodighet, og viljen til å prøve noe helt nytt. Dersom du liker strategi, og gode avtaler, er League of Legends en deal du ikke kan si nei til.

mandag 1. november 2010

Super Meat Boy, et spill med kjøtt på beina


Fra Team Meat kommer en potensiell kult-klassiker i form av Super Meat Boy. Dette er ikke et spill for alle, til det er vanskelighetsgraden til tider altfor krevende. Men for de av oss som setter pris på et solid og gjennomført spill fra masocore-sjangeren, og ikke har noe imot å dø et uhorvelig antall ganger, er Super Meat Boy en selvfølgelig anskaffelse.


Som sin forfølger, det flash-baserte gratisspillet Meat Boy, følger SMB plattformspillenes lettfattelige, men allikevel elegante formel: å overleve lenge nok til å styre en liten pikselklump fra punkt A, til punkt B. I samme stil som andre indieverk som I Wanna Be The Guy og Mighty Jill Off, er dette et spill der døden alltid er en liten feilberegning unna.

Historien som kler SMB er enkel, Meat Boy sin kjæreste, Bandage Girl, er kidnappet av den onde Dr. Fetus, en robot i smoking styrt av et ondt foster(!).  Oppgaven er å nå Bandage Girl på hvert eneste brett, bare for å se henne forsvinne igjen i grepet til Dr. Fetus. Det som følger er en drøm av en spillpakke, selv om det kan føles marerittaktig å komme gjennom visse av de totalt 300 brettene.

Man styrer som sagt Meat Boy, en rød liten kjøttklump som løper og hopper omkring, og legger en stripe av rødt blod igjen etter seg. Ved å holde inn en dedikert knapp raser Meat Boy avgårde i enda høyere fart, noe som krever høyere grad av følsomhet og presisjon. Brettene blir progressivt vanskeligere, og mot slutten må Meat Boy navigeres gjennom et stort og variert arsenal av feller. Sirkelsager, nåler, lasere, lava, raketter, til og med salt, er alle farer som hardt og brutalt gjør slutt på det forsøket. Her er det ingen straff for å dø, annet enn at man må prøve det samme brettet på nytt. Etter 50 forsøk kan allikevel dette være straff nok...


Etter dette, blir Super Meat Boy mye, mye vanskeligere..




Selv når SMBs vanskelighetsgrad etter hvert får en til å stirre motløst og blekt på skjermen i ren apati, er det alltid rettferdig. Kontrollen er stram og responsiv, så hver gang man sender Meat Boy i døden er ikke dette spillets feil, men din egen. For folk som ikke takler denne vissheten, er utålmodige eller ikke er klare for å dø mange titalls ganger til det endelig sitter, vil jeg ikke anbefale SMB. Spillet har en tendens til å slite på psyken, men når man på det 100. forsøket, gjennom en perfekt utført koreografi av fingerøvelser til slutt, endelig, når Bandage Girl, er det verdt det.

Det holder ikke å bare komme seg gjennom brettene i SMB, vil man ha tilgang til enda mer innhold etter å ha rundet spillet må man utsette seg for enda flere pinsler. Ved å runde brettene under en viss tid, låses en mørk og vanskeligere versjon av det samme brettet opp. I tillegg kan man samle opp til 100 bandasjer spredd vilkårlig omkring på de lyse og mørke brettene, og ofte på steder det trengs ekstra ferdigheter for å nå. Disse bandasjene brukes til å låse opp et antall nye karakterer. I honnør til andre indieselskaper kan man blant annet låse opp Tim fra Braid, eller en av ridderne fra Castle Crasher-spillene, hver med sine helt unike egenskaper.

Er man glad i å bli utfordret er dette spillet for deg, Super Meat Boy er et gjennomført spill av høy kvalitet. Fra brettutformingen, den flashinspirerte designen, referansene til eldre 8 bits-spill, den mørke humoren og helt til den vanedannende musikken, er dette et spill du vil elske å hate.