Super Meat Boy, et spill med kjøtt på beina

Fra Team Meat kommer en potensiell kult-klassiker i form av Super Meat Boy. Dette er ikke et spill for alle, til det er vanskelighetsgraden til tider altfor krevende. Men for de av oss som setter pris på et solid og gjennomført spill fra masocore-sjangeren, og ikke har noe imot å dø et uhorvelig antall ganger, er Super Meat Boy en selvfølgelig anskaffelse.


Som sin forfølger, det flash-baserte gratisspillet Meat Boy, følger SMB plattformspillenes lettfattelige, men allikevel elegante formel: å overleve lenge nok til å styre en liten pikselklump fra punkt A, til punkt B. I samme stil som andre indieverk som I Wanna Be The Guy og Mighty Jill Off, er dette et spill der døden alltid er en liten feilberegning unna.

Historien som kler SMB er enkel, Meat Boy sin kjæreste, Bandage Girl, er kidnappet av den onde Dr. Fetus, en robot i smoking styrt av et ondt foster(!).  Oppgaven er å nå Bandage Girl på hvert eneste brett, bare for å se henne forsvinne igjen i grepet til Dr. Fetus. Det som følger er en drøm av en spillpakke, selv om det kan føles marerittaktig å komme gjennom visse av de totalt 300 brettene.

Man styrer som sagt Meat Boy, en rød liten kjøttklump som løper og hopper omkring, og legger en stripe av rødt blod igjen etter seg. Ved å holde inn en dedikert knapp raser Meat Boy avgårde i enda høyere fart, noe som krever høyere grad av følsomhet og presisjon. Brettene blir progressivt vanskeligere, og mot slutten må Meat Boy navigeres gjennom et stort og variert arsenal av feller. Sirkelsager, nåler, lasere, lava, raketter, til og med salt, er alle farer som hardt og brutalt gjør slutt på det forsøket. Her er det ingen straff for å dø, annet enn at man må prøve det samme brettet på nytt. Etter 50 forsøk kan allikevel dette være straff nok...

Etter dette, blir Super Meat Boy mye, mye vanskeligere..

Selv når SMBs vanskelighetsgrad etter hvert får en til å stirre motløst og blekt på skjermen i ren apati, er det alltid rettferdig. Kontrollen er stram og responsiv, så hver gang man sender Meat Boy i døden er ikke dette spillets feil, men din egen. For folk som ikke takler denne vissheten, er utålmodige eller ikke er klare for å dø mange titalls ganger til det endelig sitter, vil jeg ikke anbefale SMB. Spillet har en tendens til å slite på psyken, men når man på det 100. forsøket, gjennom en perfekt utført koreografi av fingerøvelser til slutt, endelig, når Bandage Girl, er det verdt det.

Det holder ikke å bare komme seg gjennom brettene i SMB, vil man ha tilgang til enda mer innhold etter å ha rundet spillet må man utsette seg for enda flere pinsler. Ved å runde brettene under en viss tid, låses en mørk og vanskeligere versjon av det samme brettet opp. I tillegg kan man samle opp til 100 bandasjer spredd vilkårlig omkring på de lyse og mørke brettene, og ofte på steder det trengs ekstra ferdigheter for å nå. Disse bandasjene brukes til å låse opp et antall nye karakterer. I honnør til andre indieselskaper kan man blant annet låse opp Tim fra Braid, eller en av ridderne fra Castle Crasher-spillene, hver med sine helt unike egenskaper.

Er man glad i å bli utfordret er dette spillet for deg, Super Meat Boy er et gjennomført spill av høy kvalitet. Fra brettutformingen, den flashinspirerte designen, referansene til eldre 8 bits-spill, den mørke humoren og helt til den vanedannende musikken, er dette et spill du vil elske å hate.